Diverse

Hva skal barnet hete?

PIU-prosessen går sin gang, og 2011 blir året for mange og vanskelige avgjørelser. Men barnet skal ha et navn, og da kan man jo foreslå som man selv lyster. Jeg synes den nye organisasjonen skal hete Skibladner-universitetet. Begrunnelsen for navneforslaget fant jeg i Store Norske Leksikon: “Navnet er etter fruktbarhetsguden Frøys skip Skidbladner, som kunne gå til lands og til vanns, alltid i medvind, og dessuten foldes sammen og puttes i lommen.” At vi har en båt som seiler mellom fylkene og har brukt navnet i mer enn 150 år er ingen hindring – snarere tvert i mot.

Kvartalsrapport

Årets første kvartal er unnagjort, og det er på tide med en liten rapport om hva som har skjedd så langt. Av og til har jeg følelsen av at det ikke skjer noe som helst, i hvert fall ikke som er rapporteringsverdig, men når jeg har tenkt litt over saken så oppdager jeg som regel at det har skjedd en del ting som godt kan få litt oppmerksomhet.

Januar og februar er jo statistikk- og rapporteringsmånedene framfor alle. Så også i år, og det viktigste for HIG-bibliotekets virksomhet for fjorået finner du i HIG-bibliotekets årsrapport for 2010.

Kunnskapsdepartementet påla høsten 2010 HIG å rapportere vitenskapelige publikasjoner for 2010 via Cristin, som er det nye felles forskningsdokumentasjonssystemet i Norge. Systemet brukes i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og de regionale helseforetakene, og det nye systemet ble altså tatt i bruk i 2011. Cristin, som i det store og hele er en videreføring av forskningsdokumentasjonssystemet Frida, bruker fødselsnummer for å identifisere postene, og med manglende hjemmelsgrunnlag for å utlevere fødselsnummer ble HIG satt i en ekkel og vanskelig posisjon. Heldigvis løste dette seg etter at vi tok kontakt direkte med departementet,, men vi måtte legge ned mye ekstraarbeid for å få rapportert hele HIGs produksjon av vitenskapelige artikler. I tillegg kommer arbeidet med å ta i bruk og bli kjent med det nye systemet. HIG-biblioteket, og særlig universitetsbibliotekar Aneta Laskowska, har lagt ned uforholdmessig mange timer i dette for 2010-rapporteringen til DBH. Men de svært positive resultatene for HIG bidrar til å glemme noe av frustrasjonene vi har kjent på!

HIG-biblioteket v/Karen Marie Øvern har i samarbeid med HIGs-webgruppe arbeidet mye med å få på plass nye websider for høgskolebiblioteket. Nå er det ikke lenge før resultatet blir lansert, og vi gleder oss til å se hvilken mottakelse de nye sidene vil få. At sidene våre trenge en overhaling var ganske opplagt, men å lage nye sider og ny struktur er også utfordrende og vanskelig. Men vi krysser fingrene og håper det beste!

HIG leverte i mars to søknader til NOKUT for godkjenning. Denne gangen var det en søknad om akkreditering av ph.d. i Computer Science og en søknad om akkreditering av masterstudium (Master in Sustainable Manufacturing) som ble innlevert. Forut for innlevering legges det ned et stort arbeid, og HIG-biblioteket har vært involvert i dette. Vi håper på god prosesser fram mot godkjenning!

Driften går for øvrig sin vante gang. Det kjøpes inn stadig nytt materiale som skal registreres og klargjøres for bruk, og med flere besøkende, høyere utlån og økt bruk av høgskolebibliotekets digitale samlinger, er det gledelig å se hvor stor nytte vi har av de nye utlån- og innleveringsautomatene. Opplæring- og veiledning i det omfanget vi tilbyr hadde ikke vært mulig uten den støtten vi har i teknologien. Et godt arbeidsmiljø drar oss gjennom travle og interessante arbeidsdager!

HIG-biblioteket har hatt for liten kapasitet når det gjelder grupperom og lesesalsplasser. Nå ser det ut som om vi kan få løst noe av dette med et mellombygg mellom G- og A-bygget når HIG setter i gang med en omfattende renovering av A-bygget. Her har HIGs økonomiseksjon og direktør lagt ned en kjempejobb, og vi gleder oss stort til å se det ferdige resultatet.

Fra 1. januar 2013 skal høgskolebiblioteket, på linje med andre UH-bibliotek i Norge, ta i bruk et nytt biblioteksystem. Under det årlige Bibsys-møtet, som denne gangen ble avholdt i Trondheim, fikk omlag 400 ansatte fra norske fagbibliotek det første innblikket i det nye systemet som skal leveres av OCLC. Det vi fikk presentert så greit nok ut, og nå er vi fryktelig spente på prosessen videre. Å konvertere millioner av poster er en ting, en annen ting er opplæring av alle ansatte rundt omkring på norske høgskole- og universitetsbiblioteket. Oppgavene er formidable, men vi tror de blir godt håndtert av Bibsys-organisasjonen.

Helt i slutten av mars fikk vi beskjed om at Google endelig har begynt å indeksere HIGIA – Høgskolen i Gjøviks institusjnelle arkiv for faglige og vitenskapelige arbeider. Det betyr at studentarbeider og artikler utført av HIG-ansatte, og som er deponert i HIGIA, nå blir gjenfinnbare via Google. Dette er svært positivt, og vi håper vi kan avlese dette på bruksstatistikken.

Det har som sagt skjedd mye, og enda er det ting jeg ikke har nevnt. Men det får jeg komme tilbake til ved en senere anledning, Ha en god uke!

Billig eller dyrt? Liten verdi eller stor verdi?

HIG-biblioteket abonnerer på en rekke fulltekstdatabaser, og i dag fikk jeg lyst til å vite hvor mye en fulltekstartikkel koster. Det skulle man kanskje tro var et enkelt regnestykke, og det er det for så vidt, men etter å ha regnet litt så fikk jeg følelsen av å være en kyniker «… som kjenner prisen på alt og ikke verdien på noe» (Oscar Wilde). Et slikt regnestykke er jo som alle andre regnestykker – svaret er avhengig av hva du putter inn av forutsetninger. Og selv om man er flink og legger inn alt som tenkes kan av forutsetninger, så sitter man igjen med spørsmålet om hva som er den reelle verdien. Kan man si at verdi og kostnad er det samme? Jeg heller til at svaret er nei, og mener at det er et ganske opplagt svar. Det er jo lett å tenke seg en bruker som bruker noen minutter på å finne en artikkel som gjør at brukeren unngår timevis av forskning fordi noen andre allerede har gjort en bestemt jobb eller beregning. At jeg tenker i disse baner skyldes at jeg for tiden leser en bok som heter Foundations of library and information science av Richard Rubin, og der er jeg kommet til et kapittel som omhandler den verdien man kan beregne av å bruke penger på innretninger som bibliotek. Litteraturen som det gjøres rede for av Rubin viser at samfunnsnytten for investeringer i folkebibliotek er 3-4 ganger innsatsen – en dollar investert gir 3-4 dollar tilbake. Metodisk kan det sikkert sies mye om slike beregninger, men jeg synes det er svært interessant å betrakte kostnader til bibliotek, og for så vidt andre institusjoner, i et slikt perspektiv. Og lurer du på prisen pr. artikkel og regnestykket jeg gjorde? Jo, den varierte veldig fra base til base, fra kr 23,20 i den ”billigste” til kr 144,50 i den ”dyreste”. Regnestykket var enkelt (antagelig for enkelt): Abonnementsprisen for basen delt på antall fulltekstnedlastninger.

Nå eller aldri?

Paul Chaffey, leder av Abelia, skrev 20. januar et blogginnlegg om trender som gjør det nødvendig med omstilling for universiteter og høgskoler. Chaffey nevner konkret tre forhold: Større etterspørsel etter kandidater med høyere utdanning fra en stadig mer kunnskapsintensiv privat sektor, eldrebølgen som vil øke behovet for kompetent personale i helse- og omsorgssektoren og “en akselererende globalisering som gjør at konkurransen om å være en attraktiv region for ambisiøse studenter, forskere og bedrifter vil øke ytterligere.” Ifølge Chaffey vil universiter og høgskoler som gjør tydelige strategiske valg om å være best på det man driver med, ha gode forutsetninger for å lykkes.

I denne situasjonen står Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer midt oppe i en krevende prosess for å etablere et universitet i Innlandet. Sett i lys av Chaffeys blogginnlegg er derfor utfordringene for PIU-høgskolene tosidig. På den ene siden skal tre høgskoler kvalifisere seg faglig og gjennomføre en prosess som skal føre til en sammenslåing og universitetsstaus, mens man på den andre siden møter krav om kvalitativ forbedring og omstilling for å svare på samfunnsmessige utfordringer.

Man trenger følgelig ikke være spesielt klarsynt for å se at 2011 og årene framover blir avgjørende for utviklingen av tilbudet av høyere utdanning i Innlandet. Høgskolen i Gjøvik har utdanninger og forskningsområder med stor relevans og muligheter i forhold til de tre samfunnsmessige trendene Chaffey omtaler. Med grunnlag i en god økonomiforvaltning har HIG gjort tydelige strategiske valg med satsinger på bærekraft, innovasjon og tett samarbeid med private og offentlige aktører i nærområdet. Flere års arbeid med fokus på kvalitet gir resultater i form av bedre søkertall, bedre studentgjennomstrømming og flere vitenskapelige publikasjoner. Utfordringen nå er å gå videre med dette, samtidig som PIU-prosessen intensiveres og vil kreve mye arbeid, fokus og viktige avgjørelser.

Det er gledelig at det lokalpolitiske planet, representert med kommuner og fylkeskommuner, og sentrale lokale næringsaktører så tydelig støtter opp om planene om et universitet i Innlandet. Like viktig blir det at stortingspolitikere fra Innlandet engasjerer seg og står sammen om satsingen som gjøres. Det er beklagelig og uforståelig at ikke alle stortingsrepresentanter fra Hedmark og Oppland tydelig går ut med sin støtte til regionens eget universitet. Uten et betydelig større politisk engasjement fra regionens egne stortingspolitikere, kan man risikere å komme i en situasjon hvor de lokale bestrebelsene gjennom mange år ikke blir realisert fordi kreftene mot flere universiteter vinner fram. Hvis Innlandsuniversitet ikke blir en realitet, vil Innlandet være den eneste regionen i Norge uten eget universitet. Det er grunn til å tro at mulighetene for å lykkes i forhold til trendene Chaffey gjør rede for vil være betydelig dårligere med et slikt utgangspunkt.

The Times They Are a-Changin’

Jeg har nettopp tatt en liten runde i biblioteket med en av høgskolens dyktige IT-medarbeidere. Hensikten var å sjekke hvor mange nettverkuttak vi har, og evt. koble til de som ikke er aktivert. Vi har naturligvis trådløst nett også, men det er til tider sprengt, og da må vi sørge for å få utnyttet de andre nettverkskoblingene. At det trådløse nettverket har stor pågang kan illustreres av at bare på det ene grupperommet satt 5 studenter med totalt 6 pc’er og 4 smarttelefoner koblet til det trådløse nettverket! HiG-biblioteket er et forholdsvis nytt bibliotek – vi tok i bruk lokalene i 2006 – men allerede nå ser vi at brukernes behov har endret seg vesentlig. Allerede i fjor måtte vi ha elektrikeren på besøk for å legge opp flere strømuttak, og nå er det altså nettverkstilgangen som må bedres.  Min utmerkede medarbeider Cathrine Fjeldstad har hånd om “Prosjekt Trafikktelling“, og resultatene derfra understøtter det jeg selv observerte. Tilgang til nett er en livsnødvendighet!

Sammen gjør vi en forskjell

Neste uke skal HiG-biblioteket lansere en brukerundersøkelse. Der ber vi studenter og ansatte ved HiG om å ta stilling til hvilke bibliotektjenester som er viktig for dem, og hvordan vi utfører de ulike tjenestene. At vi er svært spent på utfallet er derfor ikke å overdrive! På mange måter legger vi hodet på blokka når vi inviterer brukerne til å gi tilbakemeldinger på denne måte. Kan hende vi får noen tilbakemeldinger som er overraskende, kanskje får vi også noen negative kilevinker. Men det tåler vi – vi skal tross alt lage det beste høgskolebiblioteket i Innlandet og da er dialog med brukerne alfa og omega.

Derfor skal jeg i dag være litt personlig. Årsaken er at jeg i høst har hatt svært mange reisedager og dermed mye fravær fra HiG. Eksterne møter og verv har tatt svært mye av min arbeidskapasitet og oppmerksomhet. Dette kunne jeg naturligvis ikke gjort uten at noen ivaretok den daglige driften av HiG-biblioteket. De siste ukene har reiseaktiviteten gått litt ned, og jeg har dermed fått tid til å observere og prate med medarbeiderne mine igjen – de som holder hjulene i gang – og jeg merket at energien og humøret de besitter, smitter over både til meg og brukerne. Det er fantastisk å ha det slik på jobben! Derfor vil jeg – med navn nevnelse – takke Aneta, Cathrine, Inger Johanne, Karen Marie og Mona for storartet innsats, kreativ problemløsning, humør og pågangsmot! Nå skal vi benytte flytsonen og tilbakemeldingene fra brukerne til å gi enda bedre og mer relevante tjenester rettet mot studier, undervisning og forskning!

Hva velger jeg?

Jeg har i mange år vært en EndNote-evangelist. For de som ikke kjenner til EndNote så er det kort fortalt et referansehåndteringsprogram som eies og utvikles av Thomson Reuters. Som evangelist har jeg oppnådd brukbare resultater – både ved min tidligere og nåværende arbeidsplass er det blitt riktig så mange EndNote-brukere. Og – bare så det er sagt – EndNote er et fantastisk produkt som forenkler arbeidet med referanser på en elegant og fleksibel måte. Men, det er jo alltid et men, og det er at EndNote er relativt dyrt og Thomson Reuters bruke både fine og mindre fine triks for å holde konkurrentene unna et opplagt lukrativt matfat. Dessuten – det fins alternativer!

Det finnes nemlig et utall forskjellige referansehåndteringsprogram, kommersielle så vel som ikke-kommersielle, og nå har flere av de ikke-kommersielle blitt så gode og brukervennlige at de på enkelte områder er bedre enn EndNote. Spørsmålet jeg stiller meg da, er som følger: Hvis de ikke-kommersielle referansehåndteringsprogrammene (Zoterro, Mendeley for å nevne to) er så gode – hvorfor legger vi ikke EndNote til side og promoterer alternativene? Det er ikke problemfritt for evangelister å komme tilbake til menigheten med et nytt budskap! Disse folkene har jo investert masse tid for å lære seg verktøyet, og de er jevnt over ikke så teknologibegeistret at det gjør noe. De har med andre ord mange gode grunner til å fortsette med EndNote.

Hva skal så jeg gjøre, eller kanskje mer riktig: Hva skal HiG-biblioteket velge? Tja, si det. Å ikke fornye EndNote-kontrakten neste år er en opplagt mulighet. Riktignok vil det være svært upopulært – jeg tror “menigheten” ville bli ganske forbannet. Jeg det rett og slett ville bli oppstandelse av en slik avgjørelse! En annen mulighet er å ta inn et gratisalternativ inn i porteføljen av referansehåndteringsprogram som vi promoterer og driver brukerstøtte på. Over noen år ville vi nok lett få mange nye brukere til å bruke f.eks Zoterro. Men, alle med litt dataerfaring vet hvor krevende det er å være god på flere programmer, og skal du drive brukerstøtte må du ha peiling litt over gjennomsnittet.

Vel – tanken er det første og avgjørende skritt mot handling, og nå er tanken sådd. Jeg og mine kollegaer skal fundere over dette, og vi håper på konstruktive innspill. Kanskje vi kan “håpe” på at bibliografifunksjonen i Word blir så god at vi slipper unna hele problematikken?

Mer om e-bøker

Som tidligere meldt (http://blog.hig.no/klaust/2010/08/24/om-e-og-p-b%c3%b8ker/) så har jeg sammen med kollegaer vurdert en e-bokplattform hvor vi selv kan sette sammen innholdet ut fra HiGs egne behov, og ikke et forlags ellers en agents mer eller mindre tilfeldig sammensatte pakker. Den e-bokplattformen vi har kastet øynene på er dawsonera (http://www.dawsonera.com/). Enkelte norske høgskolebibliotek, blant annet BI, benytter denne plattformen. Vi vet om andre plattformtilbydere hvor man selv også kan påvirke innholdet, blant andre ebrary (http://www.ebrary.com), men disse har ofte en grunnpakke som kunden må ta med på kjøpet, og det vil jeg, som nevnt i tidligere melding, unngå hvis mulig.

Dawsonera har en interessant modell basert på et såkalt “credit system”. Dette systemet går i korte trekk ut på at hver tittel  som kjøpes tildeles et visst antall “credits” (enten 325 eller 400) pr år. En “credit” tilsvarer tilgang i 24 timer. Hva betyr det konkret? Jo, hvis en person ser på en e-bok mellom 10.00 og 15.00 samme dag, “koster” det 1 “credit”. Hvis en person laster ned e-boka og har den tilgjengelig i 3 dager, “koster” det 3 “credits”. Hvis 20 person leser samme bok fra 20 ulike datamaskiner “koster” det 20 “credits”. Når evt. alle “credits” for en e-bok er brukt opp, kan vi velge om vi evt. vil fylle opp igjen med “credits” – tilsvarer på en måte det å kjøpe flere eksemplarer av etterspurte bøker.

Som nevnt viste min lille prisundersøkelse at e-bøkene ble 22 % dyrere enn p-bøkene. Det representerer naturligvis en budsjettmessig utfordring – HiG-biblilotekets tilvekst av nytt materiale er allerede redusert med omlag 25 % på få år og med med universitetsambisjoner kan dette bli utfordrende. En annen uheldig ting er at dawsonera-modellen krever individuell autentisering av alle brukere. Samtidig så åpner en dawsonera for en modell hvor institusjonens faktiske faglige behov er utgangspunktet for anskaffelse, og det er svært interessant. På HiG har en avdeling såvidt begynt å tenke på fullstendig e-bokpensum i enkelte fag, og da kan dawsonera være et aktuelt alternativ.

Kort om det ”norske”

Naboen min har et etternavn som “oser av innvandring” og forleden – inspirert av ”kronikken” ”Drøm fra Disenyland” og fokuset på det ”norske” – tok jeg mot til meg og spurte hvor navnet kom fra. Min gode nabo kjente sin slekt og opphav, og svarte på hedmarksdialekt, ispedd noe nordlandsk tonefall etter mange år nordpå, at det var ”et godt og over 100 år gammelt norsk etternavn fra Ringsaker”. Det viste seg nemlig at oldefaren hennes, tysk potetmelekspert som etablerte næringsmiddelindustri (3 fabrikker) i Norge for over 110 år siden, hadde slått seg ned i Ringsaker med sin familie. Mye tyder altså på at det ”norske” er en langt mer dynamisk størrelse enn det herrene Andersen og Tybring-Gjedde later til å forstå. At Senterpartiets Ola Borten Moe, visstnok med historie mellomfag som en del av sin utdannelse, tilsynelatende sliter med det samme sier vel noe om utdanningssystemet vårt, men kanskje mest om nivået på den politiske retorikken,

Om e- og p-bøker

Jeg har en stund vært på leting etter en bedre modell for e-bøker enn de mange pakkene som tilbys fagbibliotekene. Et kjennetegn med de tradisjonelle e-bokpakkene er at de er sammensatt av titler valgt ut av utgivere/forleggere, og ikke tar utgangspunkt i den aktuelle etterspørselen etter litteratur fra brukermiljøet som biblioteket skal betjene.

Ressurssituasjonen ved HIG-biblioteket har ikke tillatt oss å gå inn på e-bokpakkene (dessverre har vi gjort det på tidsskriftsida), men i det siste har jeg vurdert en e-bokmodell hvor vi helt og fullt kan velge hvilke titler vi ønsker å kjøpe – forutsatt at de er elektronisk tilgjengelig. I dag satte jeg meg derfor fortrøstningsfullt ned for å regne på dette, jeg ønsket nemlig å bekrefte eller avkrefte en antagelse om at e-bøkene skulle bli billigere når man slapp opptrykk og fysisk flytting.

Kort om metoden jeg valgte for å foreta miniundersøkelsen: Jeg søkte frem aktuell litteratur innen et for oss (HIG) aktuelt fagområde, og avgrenset søket til litteratur i perioden 2008-2010. Jeg gikk igjennom ca 80 titler, og sjekket prisene på totalt 18 e- og p-bøker som var tilgjengelig i begge formatene. Pris pr bok ble omregnet til norske kroner og moms ble lagt til for e-bøkene. Datagrunnlaget er mao. ikke særlig stort, og det kan sikkert stilles metodiske spørsmål til denne måten å foreta undersøkelsen på. Men, jeg er ikke forsker og må overlate den jobben til andre – jeg er bare en bibliotekleder på jakt etter et kunnskapsbasert faktagrunnlag for de valgene/prioriteringene jeg må foreta.

Så til resultatet. Stor var min forbauselse da jeg etter å ha sjekket 18 titler kom til at e-bøkene ville bli 22 % dyrere å kjøpe enn p-bøkene. Momsen forklarer naturligvis mye, men selv uten moms ville e-bøkene bli omtrent like dyre som p-bøkene, og det synes jeg er litt merkelig i og med at trykkekostnadene ikke eksisterer for e-bøker. Og siden det her var snakk om pdf-bøker, som nesten bestandig er utgangspunktet for trykkingen av p-bøker, så ser det ut til at forlagene bak titlene jeg undersøkte, forsøker å holde tilnærmet samme prisnivå på e- og p-bøker. I flere av tilfellene var også e-bøkene dyrere enn p-bøkene. Gitt at kostnadene fram til trykking er de samme for e- og p-bøker betyr vel det at forlagene forsøker å øke fortjenesten på e-bøkene.

Vel, jeg skal sammen med gode HIG-kollegaer fundere videre på hva vi skal gjøre i forhold til e-bøkene. E-bøkene har sine fordeler og ulemper, det samme gjelder p-bøkene. Men jeg tror det kan bli vanskelig å forsvare en økning i budsjettene tilsvarende de økte kostnadene knyttet til e-bøkene som ble gjenstand for min lille undersøkelse. Var det noen som sa pest eller kolera?

Go to Top