Klaus Jørans skriblerier

Rektor ved Høgskolen i Hedmark (HIHM), professor Lise Iversen Kulbrandstad, kommenterer på høgskolens egne nettsider fredag 12. april oppnådde forskningsresultater i 2012. Kommentarene er dessverre såpass upresise at enkelte med relativt god samvittighet kunne fristes til å betegne de som løgnaktige – hvis man ville legge seg på samme presisjonsnivå. Den fristelsen skal jeg forsøke å stå imot – som høgskoleansatt ønsker jeg at fakta og kunnskap skal stå i sentrum både når det forskes, fattes beslutninger og når man ønsker å informere.

Selvskryt skal man som kjent lytte til – det kommer visstnok fra hjertet – og jeg vil gjerne benytte anledningen til å berømme og gratulere Høgskolen i Hedmark med oppnådde resultater. HIHM har utvilsomt hatt en fin framgang fra 2004, og spesielt godt var resultatet for publiseringspoeng og antall publiseringer i 2012. Men at dette kvalifiserer til best i Innlandet mener jeg er direkte galt. For, som jeg skal dokumentere, så er ikke rektorens/professorens omgang med statistikk like imponerende som resultatene HIHM har oppnådd. Jeg vil derfor forsøke å gi et mer etterrettelig, korrekt og utfyllende bilde av de faktiske forholdene.

La meg begynne med en opplagt feil/kortslutning. I og med at HIHM har flest publikasjonspoeng av høgskolene i Innlandet, konkluderer Iversen Kulbrandstad friskt og freidig med at HIHM er ”best i Innlandet”. Man trenger ikke å være veldig begavet, utdannet eller bevandret i statistikk for å skjønne at det er forskjell på best og størst. Vanligvis anses det som best – og mest rasjonelt – å produsere mest mulig med minst mulig ressursinnsats. Ved HIHM er det tilsynelatende ikke slik, og jeg tar gjerne på meg oppgaven med å forklare denne sammenhengen slik at man for ettertiden slipper å oppleve flere slike pinlige feilslutninger.

For å bedrive forskning, som resulterer i vitenskapelige publikasjoner, har høgskoler og universiteter ansatt fagpersonell i undervisnings- og forskningsstillinger (UF-stillinger). I 2012 hadde HIHM 242 årsverk i UF-stillinger, og disse produserte 124,6 publikasjonspoeng. Ved Høgskolen i Gjøvik (HIG) og Høgskolen i Lillehammer (HIL) var det henholdsvis 144,3 og 165,4 årsverk i UF-stillinger, og disse produserte 88,6 og 123,9 publikasjonspoeng. Deler vi publikasjonspoeng på årsverkene i UF-stillinger får vi disse resultatene: HIHM: 0,51. HIG: 0,61. HIL: 0,75. For de fleste – men altså ikke for rektoren ved HIHM – ser det unektelig ut som om HIHM kommer dårligst ut når det gjelder publikasjonspoeng blant innlandshøgskolene. Særlig HIL, men også HIG, gjør det bedre enn HIHM når man tar høyde for størrelsen på institusjonene. Sånn har det faktisk vært i en årrekke, og selv med toppresultatet for 2012 ligger HIHM 47 % etter HIL når det gjelder publiseringspoeng pr. UF-stilling. Det betyr at HIHM bare for å være på samme nivå som HIL måtte ha produsert ca. 180 publikasjonspoeng – og det gjorde de beviselig ikke.

I sine kommentarer henviser HIHM-rektoren flere ganger til antall publikasjoner når hun hevder at HIHM er best i Innlandet. Ser vi på snittet for antall vitenskapelige publikasjoner de siste tre årene har hun rett i at HIHM hadde flest publikasjoner – hvis vi bruker de absolutte tallene. Riktignok hadde HIG like mange publikasjoner som HIHM i 2010, men det er en detalj. Tar vi høyde for størrelsen på institusjonene og måler antall publikasjoner pr. UF-stilling blir bildet ganske annerledes. Da er HIHM med et snitt på 0,62 nok en gang dårligst av høgskolene i Innlandet, mens HIL med 0,77 er nestbest. Målt på denne måten blir HIG best med et snitt på 0,91 publikasjoner pr. UF-stilling.

Rektor Kulbrandstad er også opptatt av å fremheve hvor godt HIHM har utviklet seg over tid – det er jo gjerne en rektors oppgave å framheve egen institusjons fortreffelighet. De som har tatt seg tid til å lese kommentaren på HIHMs nettsider får vite at HIHM har tatt steget opp i elitedivisjonen når det gjelder vitenskapelige publiseringer – intet mindre. Her nevner hun klokelig nok ingen tall for utviklingen over tid, men det kan jo jeg gjøre, om ikke annet for å sjekke realitetsgehalten og informere allmenheten. I tabellen nedenfor har jeg derfor satt opp publikasjonspoengene for høgskolene i Innlandet siden 2004 og fram til 2012:

Som det fremgår av tabellen har det vært en meget positiv utvikling i Innlandet. Ønsker man å si noen om utviklingen over tid er det vanlig å se på hvordan andre har utviklet seg, og i stedet for å se blindt på absolutte tall bruker man som regel relative tall for å få sammenlignbare størrelser. Høgskolesektoren har siden 2004 utviklet seg mye når det gjelder forskning, og fram til 2012 økte antall publikasjonspoeng med respektable 106,9 %. HIHM har utviklet seg bedre enn snittet for sektoren – de har økt antall publiseringspoeng med imponerende 351,4 %. HIL har produsert jevnt og godt i alle år, men har «bare» økt med 71,4 %. Og i tilfelle noen lurer på resultatet for Høgskolen i Gjøvik så kan jeg – naturligvis i all beskjedenhet – nevne at antall publikasjonspoeng fra 2004 til 2012 økte med 980,5 %. Det er sånn ca. 9,2 ganger bedre enn snittet for sektoren, og 2,8 ganger bedre enn HIHM.

Jeg vil også kort kommentere det faktum at HIHMs rektor så til de grader, og tilsynelatende uten forbehold, omfavner publikasjonspoeng som det viktigste kriteriet for akademisk kvalitet. Kulbrandstad bør vite at det finnes andre indikatorer, f.eks. innhenting av EU-midler, men det utelater hun å nevne. Utelatelsen kan naturligvis skyldes plasshensyn, men jeg synes det er på sin plass å nevne at HIG i 2012 mottok store deler EU-tildelingen til norske høgskoler, inkludert Veterinærhøgskolen og Norges Handelshøyskole. Selvskryt ja, men det er faktisk verdt å nevne dette hvis man er opptatt av akademisk kvalitet.

På HIG har mange merket seg at kunnskapsminister Halvorsen er åpen for å stille spørsmål om hvorvidt den resultatbaserte finansieringen, hvor publikasjonspoengene er en av flere faktorer, faktisk fremmer kvaliteten på utdanningen og forskningen. Også i det perspektivet framstår HIHM-rektorens ensidige begeistring for publikasjoner og publikasjonspoeng som noe merkelig.

Denne gjennomgangen dokumenter at HIHM-rektoren ikke har dekning for sin påstand om at HIHM er best på publisering. HIHM er størst og har flest poeng – og noe annet skulle vel strengt talt egentlig bare mangle størrelsen tatt i betraktning – og de har bare så vidt en høyere andel i nivå-2 (høyeste rangerte akademisk publikasjoner) enn den beste innlandshøgskolen når det gjelder publisering. Best på publisering er nemlig HIL. Både når vi ser på publiseringspoeng pr. UF-stilling og publisering over tid så har HIL oppnådd svært gode resultater. I den grad noen av innlandshøgskolene kan sies å være i eliteserien når det gjelder publiseringer så er det HIL. Samtidig er det slik at også den beste institusjonen i Innlandet når det gjelder publisering har et godt stykke igjen før den er på universitetsnivå, og det at HIL tilsynelatende ser ut til å stå litt på stedet hvil kan gi grunn til bekymring. Som kjent duger det ikke med å bli regionmester i dette «gamet»!

Som HIG-ansatt har jeg ingen ønsker om å fremstå som en kjepphøy bedreviter – og jeg ser at jeg i denne kommentaren nok har gått langt i den retningen. Men noen ganger er det på sin plass å si at nok er nok – det er rett og slett grenser for hva man tåler av det som framstår som systematisk feilinformasjon. Jeg tror ledelsen på HIG, glatt og uten å blunke, vil innrømme at HIG har noen utfordringer når det gjelder vitenskapelige publiseringer. Blant annet er HIGs andel av nivå-2 publiseringer for lav. Selv om dette forholdet langt på vei kan forklares, vet jeg at ingen på HIG lener seg fornøyd tilbake med det som er oppnådd så langt. Det kreves ressurser og innsats over tid for å oppfylle de akademiske målene som er satt. Universitetet i Oslo har brukt over 200 år på å komme dit de er i dag. For relativt sett små høgskoler er det krevende å bygge opp fagmiljøer, hente inn forskningspenger fra f.eks. EU og NFR, drive samarbeid med samfunns- og næringsliv, bygge ut infrastruktur og samtidig sørge for kvalitativ gode utdanninger på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. Kanskje er det mer krevende enn hva man vil innrømme overfor lokale politiske myndigheter, som visstnok står klare til å legge 26 millioner i HIHM-kurven?

Avslutningsvis vil jeg nok en gang berømme Høgskolen i Hedmark for gode resultater og det på et område som HIHM-rektoren ikke nevner. Ser vi på forholdet mellom kvinneandelen i UF-stillinger og publikasjonspoeng så har HIHM svært gode resultater. Her er HIHM klart best! Her har HIL og HIG opplagt mye å lære av HIHM. Jeg tror jeg ikke er alene om å ønske at høgskolene i Innlandet begynner å opptre med større raushet og respekt for hverandre. Det forutsetter dog en noenlunde fornuftig omgang med fakta.

*
Artig tallbruk (10. mars 2012): http://blog.hig.no/klaust/2012/03/10/%C2%ABartig%C2%BB-tallbruk/
Artik tallbruk II (12. mars 2012): http://blog.hig.no/klaust/2012/03/12/%C2%ABartig-tallbruk%C2%BB-del-ii/

Ja, etter å ha kommet tidlig hjem fra påskeferie fikk jeg god tid til å fundere over verdens skjeve gang og det faktum at Google har bestemt seg for å ta livet av Google Reader. Alt var som kjent bedre før, og det er ikke fritt for at det har vært en del jammer å høre fra RSS-fansen over Googles beslutning om å fase ut Reader. Jeg har selv vært en trofast bruker av Reader i mange år, og jeg vil absolutt savne RSS-tjeneren min når den blir borte i løpet av sommeren. Men i stedet for å slutte meg til hylekoret (litt sterkt uttrykk – jeg vet), fant jeg ut at jeg kunne bruke anledningen til a) å finne meg en ny RSS-tjener, og b) fundere over hvorfor RSS så tydelig er “ut” – til tross for sin anvendbarhet og popularitet blant RSS-junkiene.

Å finne en RSS-tjener er naturligvis ikke gjort i en håndvending – det er så mangt som man må ta hensyn til. Men, jeg har så langt eksportert alle RSS-feedene mine til Netvibes og begynt å ordne de på nytt i sitt nye hus. Alt i alt gjort unna på mindre enn en time. Jeg brukte Netvibes en del for noen år siden så det var et hyggelig gjennsyn. Om forholdet – og oppholdet – kun blir midlertid vites ikke ennå, men foreløpig var det et greit sted å lagre RSS-feedene. Men dette er tross alt ingen viktig sak – det finnes RSS-verktøy nok for de som trenger noe slikt.

Det andre temaet er langt viktigere – hva kommer egentlig til å skje med RSS som teknologi? En del bloggere har vært inne på dette, og det jeg skriver herfra og ned er i stor grad sugd av andres bryst. La oss helt tilfeldigvis se på Apple, som med sin nettleser Safari, ikke har støtte for RSS. Det er min erfaring at når Apple gjør noe sånt så er det neppe helt tilfeldig. Kanskje bør heller alarmklokkene kime – i hvert fall tror jeg, og som sagt en god del andre – at dette er et forsøk på å forsterke innholdsleverandørenes rettigheter. Kort sagt – de vil ha oss til å besøke hjemmesidene så vi blir eksponert for reklame på en plafform hvor de har full kontroll på presentasjonsformatet. De vil ikke la oss skumme gjennom sammendrag og overskrifter i RSS-leseren vår. Dette minner litt om app-hysteriet hvor du blir lukket inne i et økosystem fullstendig kontrollert av innholdsleverandøren. Noen liker det – jeg gjør det ikke!

Det er noen eksempler opp gjennom teknologihistorien på at det ikke nødvendigvis er det beste formatet eller teknologien som vinner. Jeg vet ikke, kanskje er RSS et for sært og godt fenomen til å kunne overleve i en en stadig mer kommersiell web-verden, men om RSS’en skulle forsvinne vil jeg muligens slutte meg til “hylekoret”. Helt sikker er jeg likevel ikke, jeg har det med å synge ganske så surt. Strengt tatt så synger jeg vel ikke i det hele tatt – jeg foretrekker å mumle litt for meg selv … Jaja, jeg tror jeg skal hygge meg med Tryllefløyten – der kan de i hvert fall synge – så jeg er godt forberedt til forestillingen den 16. mai!

I lengre tid har jeg, og sikkert mange med meg, stadig oftere opplevd at våre politiske ledere og samfunnsledere klager og syter over folket de er satt til å tjene. Vi er for mye syke, vi jobber for lite, vi er kravstore og bortskjemte, vi er håpløst dumme på skolen, vi låner for mye penger, vi pensjonerer oss for tidlig, vi dør for sent – ja, det er ikke den ting som er feil med oss. Og tar vi ikke grep nå, helst skulle vi ha gjort det for årtider siden, går det lukt til helvete med både land og folk.

Jeg blir altså litt matt av dette maset om alle våre lyter og mangler fra den politiske eliten og samfunnstoppene. Dette minner jeg om Bertolt Brechts ironiske kommentar etter 17-juli oppstandenen blant arbeiderne i Berlin i 1953 – «Wäre es da Nicht doch einfacher, die Regierung Löste das Volk auf und Wählte ein anderes?»

Når politiske ledere og samfunnsledere, som selv nyter særdeles gode vilkår og privilegier både når det gjelder lønn- og pensjonsbetingelser finansiert av offentlighetens midler, tillater seg en så gjennomgående nedlatende holdning til hvermansen og folket de er satt til å lede, tenker jeg at det må være en alvorlig brist på deres egen rolleforståelse. Jeg betaler ikke skatt for å ha en gjeng på toppen som ikke lar en mulighet gå fra seg for å klage nedlatende over disse dumme og late menneskene som ikke skjønner sitt eget beste. Tvert i mot – jeg forventer at de tar rollen som min og andres tillitsvalgte på alvor og at de skjønner hvem som er til for hvem.

Jeg er for gammel til å ha særlige illusjoner om norske politikere og samfunnstopper. De er hyggelige og velmenende folk som mener mangt og mye, både om det det vet og ikke minst det de tror, og de er fanget i en offentlig rolle som meningsprodusenter/meningsnisser hvor mediene og deres rådgivere setter både dagsorden og spillereglene. Men jeg tror fortsatt på demokrati, sunt folkevett og medbestemmelse. Gjennom valgkampen skal jeg etter beste evne skyve propagandaen og valgflesket til side. Jeg skal vurdere politikere ut fra deres mot, verdighet – hvordan de omtaler folket de skal tjene – kunnskapsnivå – hva vet de om folket og samfunnet de skal styre – og idealer – hva slags samfunn vil de bygge.